Nettet drittifiseres
(Publisert i Aftenposten, 19. august 2023.)
Har du lagt merke til at nettjenestene du bruker har blitt dårligere de siste årene?
Det klareste eksemplet er Google, som en gang var så treffsikker at navnet deres ble et synonym for det å søke på nettet. Designet var enkelt. Med tiden har annonser og treff fra Googles egne tjenester fått mer plass og kvaliteten på selve søket blitt dårligere. Det har blitt vanskelig å gjøre dype søk i arkivet. Presise søk gir upresise svar.
Det samme har skjedd med Amazon, som en gang var en god nettbutikk med informative anmeldelser. I dag er hele kjøpeopplevelsen forvirrende. Hvis du søker etter kjøkkenredskaper, får du opp en mengde nesten like produkter med de samme toppkarakterene og de samme søkemotortilpassete beskrivelsene. Søker du etter reisebøker, får du opp maskinskrevne bøker med falske forfattere. Man føler at man må vasse gjennom søppel for å finne det man vil ha.
Løfte om enorme utbytter
Hva er det som foregår? Én forklaring er at tjenestene ikke klarer å motstå den økende mengden sofistikerte angrep fra svindlere. Google og Amazon ønsker å levere gode søkeresultater og selge gode produkter, men de får det ikke lenger til.
En mer kynisk forklaring er at det ikke er vi som er kundene. Tjenestene tjener penger ved å fange oppmerksomheten vår og foredle den til et produkt de kan selge videre. Derfor kan kvaliteten synke fra vårt perspektiv, mens de egentlige kundene er strålende fornøyd.
Problemet med denne forklaringen er at også annonsørene på Google og selgerne på Amazon er misfornøyde. De opplever at de blir ført bak lyset og bruker penger i blinde.
En bedre forklaring finner vi derfor i eiernes forventninger til avkastning. IT-industrien har fått tilført enorme pengesummer de siste tiårene fordi de har lovet at de en dag skal kunne levere tilsvarende eventyrlige utbytter. Google og Amazon er nå så mektige at de kan innfri dette løftet. Så da gjør de det gjennom å ta det de kan fra alle som har gjort seg avhengig av dem.
Uunngåelig drittifisering
Forfatteren Cory Doctorow kaller dette for enshittification. Vi kan kalle det drittifisering på norsk. Prosessen har tre faser, mener han. Først erobrer en tjeneste brukere ved å tilby dem en nyttig tjeneste, enten gratis som Google eller kunstig billig som Amazon. Det er ikke farlig med inntekter i starten.
Deretter erobrer man bedriftsmarkedet ved å selge dem tilgang til brukerne. Til sist kommer den tredje fasen, hvor man begynner å skvise også disse aktørene for å belønne eierne.
Drittifisering er en nesten uunngåelig bieffekt av forretningsmodellen til dagens teknologibransje, mener Doctorow. TikTok har inntil nylig vært i den første fasen, hvor man hekter brukerne med en god, gratis tjeneste. Nå er de på vei inn i den andre fasen, hvor de favoriserer innholdet til betalende kunder. Når også disse har blitt hektet, kommer den tredje fasen, hvor tjenesten blir dårligere for alle.
Desperat etter inntekter
Jo mer desperat et selskap er etter inntekter, jo verre går det med brukerne. Twitter levde ikke opp til eiernes forventninger. De gjenværende brukerne av det som nå heter X havnet derfor i hendene på den inkompetente og impulsive Elon Musk.
Inntil nylig pleide jeg å si til folk som slet med å finne gode forbrukeranmeldelser på Google, at de burde søke på Reddit i stedet. Der finner du nemlig ekte mennesker som deler av erfaringene sine. Nå endrer også Reddit seg under press fra eierne og har skapt opprør blant de frivillige moderatorene tjenesten er avhengig av. Konflikten toppet seg med en slags brukerstreik før sommeren og er neppe over.
Det er lett å si at alt slike selskaper behøver å gjøre for å blidgjøre eierne sine er å tjene penger. Såpass kan man vel forvente av dem? Når forventningene er så store som de er for mange IT-selskaper, er det imidlertid vanskelig å innfri dem på noen annen måte enn å gjøre som Google og Amazon: bli en gigant og bruke makten til å skvise både brukere og betalende kunder.
Kjedelig på Facebook
Facebook utgjør en interessant vri på fenomenet fordi det egentlig aldri var en god tjeneste. Mange diskuterer der, men det er ikke et godt diskusjonsforum. Mange butikker har ingen annen nettside og mange organisasjoner kunngjør ikke arrangementer andre steder, men Facebook er dårlig egnet til begge formålene.
Denne dårlige tjenesten har de imidlertid lyktes med å forverre. Dette merkes særlig av bedrifter og organisasjoner, som opplever seg presset til å betale for å nå ut til sine egne følgere, uten visshet om at Facebook faktisk leverer det de betaler for.
Også som bruker merker jeg at kvaliteten har gått ned. Mange har fryktet at sosiale medier som Facebook hadde blitt for flinke til å vise oss engasjerende innhold. Sannheten for min egen del er at Facebook har blitt dårligere til å gjette hva jeg ønsker å se og at jeg kjeder meg.
Vår Trabant
Under Den kalde krigen sa man at storselskapene i det kapitalistiske Vest-Europa riktignok var grådige, men de var flinkere enn kommunistene til å lage gode biler og andre ting folk ville ha. I dag føles det som om nettet har endt opp med det dårligste fra begge verdener. Særlig Facebook må kunne sies å være vår Trabant, den falleferdige østtyske hverdagsbilen, bare uten den ti år lange ventelisten.
I stedet for ekte forbedringer får vi "kunstig intelligens", men også dette har en aura av mislykket utopisk drøm over seg. Science fiction har lenge lovet oss tenkende maskiner, men ingen vet hvordan man skal lage dem. Derimot har IT-selskapene blitt flinke til å gjenkjenne mønstre i store datamengder og bruke dette til å skape tekst og bilder som stemmer overens med mønsteret. Resultatet er tilstrekkelig magisk til at man kan kalle det for intelligens og late som om framtiden har ankommet.
Disse artige og smånyttige verktøyene kan ikke veie opp for den fallende kvaliteten til tjenester som Google, Amazon og Facebook. Spørsmålet er om brukerne da vil gå lei eller om selskapene vil finne en slags balanse mellom eiernes forventninger og brukernes misfornøydhet.
Hvor skal vi dra?
Men hvor skal man dra, hvis man går lei? Trabant-eiere visste at det fantes bedre biler utenfor jernteppet. Noen heldige få kunne også få tilgang på dem. Den vissheten har ikke brukerne av drittifiserte nettjenester.
Selv har jeg kommet til at det må bli en statlig oppgave å legge til rette for en nettinfrastruktur som kreative småaktører kan skape noe bedre på toppen av. Det offentlige kan ikke lage søkemotorer og sosiale medier, men det kan presse frem åpne standarder og motvirke maktkonsentrasjonen som står i veien for nyskapning. I tillegg kan uavhengige organisasjoner og kommersielle aktører med samfunnsansvar tilby tjenester med mer jordnære forventninger til lønnsomhet.
Silicon Valley-aktig risikokapitalisme har aldri vært den eneste måten å skape programvare på. Det begynner å bli klart at det heller ikke er blant de beste.